Mitt eller ditt tap?

I løpet av mine år med angsten har jeg mistet mange venner.
Jeg kan tenke meg at mange ikke orka mer fordi jeg ikke alltid klarer å være med på ting de inviterer til og må si nei gang på gang. Men er det ikke slik at venner alltid skal være der? Jeg kan telle på en hånd hvor mange venner jeg har. Jeg har en som har vært der siden barneskolen.
Alle andre har vell gitt opp meg.
Senest i går la jeg merke til at en hadde slettet meg overalt, jeg hadde ikke gjort noen ting. Ikke sagt noe, men jeg har vell ikke vært til stede i det siste. Men da tenker jeg, hvorfor ikke snakke sammen og kanskje løse det i stede for å bare gohste helt? Så da sitter en igjen med tusen tanker i hode på hva man har gjort galt. Men jeg gikk vell heller over til å tenke på at det er hen sitt tap å miste meg, og jeg ikke miste hen.
For oss som sliter med angst så er det ganske vondt å måtte si nei gang på gang fordi kroppen ikke takler det.
Og når man først klarer det så ser ikke personene det. De tar det bare for gitt.


Jeg kan ikke se på meg som en normal person. Denne personene som har slettet meg vet om trent alt om meg, likevel så var jeg ikke god nok. Så da har jeg vell bare fått en større plass til nye venner.
Men jeg tenker skikkelig at angst ødelegger mye.

Men det er trist, at folk ikke skjønner. For å ha angst og depresjoner er virkelig ikke lett.
Jeg lager meg trygge personer som jeg tør å gå ut med, være sosial med og gå med på senter osv.
Og jeg bruker mye av min energi til det, og gir mye av meg selv når jeg først kommer ut døra.
Derfor sårer det så sykt at andre ikke ser det.
Men det er vell demmes tap og ikke mitt.

-JuliaElaine

Nå slipper jeg å late som.

I flere år latet jeg som. Jeg prøvde å finne meg selv, passe inn.
Men hvor skulle man passe inn egentlig?
de kule? De som kunne litt mer enn andre?
De som var litt utenfor? Eller bare være alene?
Jeg husker det var så vanskelig. Jeg følte at jeg ikke passet inn noen steder, og ofte følte jeg bare at folk syntes synd på meg.
For jeg er kanskje en slik person som trenger mye oppmerksomhet, og mye omsorg. Jeg trenger ofte bekreftelse på ting. Og det kan ofte folk syntes er vanskelig, men slik har jeg vært siden jeg var liten. Jeg trenger mye omsorg. Noen ganger har jeg tenkt at jeg kanskje har brukt opp omsorgen min på andre, at jeg selv trenger påfyll. Men jeg var den jenta på skolen som var gutte jente, jeg gikk i store klær, for jeg trodde det ville skjule meg. Jeg farget håret rødt, og hadde det blått en gang. Og til og med sort. Jeg ville jo bare passe inn, høre inn et sted hvor folk skjønte meg. Men mye forandret meg da pappa døde i 10 klasse, da snudde verden. Jeg hadde mistet en foreldre, skulle starte på videregående. Jeg skulle jo gjøre det bra. Men i stede endte det opp med at angsten og depresjonene slo ut for fult. Men jeg fullførte 1 videregående så vidt. Jeg kom ikke inn på det jeg ville når de andre gikk på 2 klasse på videregående, så jeg endte opp med å ta et halvt skole år, og bare fullføre norsk,engelsk osv. Kroppen streiket rett og slett, alt var vanskelig og hode var helt borte. Og jeg brukte ganske lang tid på å finne meg selv. Men etter det året tok jeg 1 friår, før jeg fullførte 2 år til og fikk autorisasjon som helsesekretær. Og det er jeg himla stolt over at jeg klarte. Selv om de forbanna lærerne ikke hadde troa på meg og var nedlatende så klarte jeg å vise de at jeg klarte det. 


Men nå har jeg funnet roen, og meg selv.  Jeg har kommet over den største sorgen etter pappa, etter 9 år har jeg satt meg til ro at ting er som de er. Jeg har endret mye i livet mitt og kuttet ut mange mennesker for å ha de slik som jeg har det nå. Jeg vil ikke si at jeg har det helt fantastisk for det er mye mer som skal falle på plass. Men jeg har det bra. Og akkurat nå er det godt nok. Men jeg gleder meg veldig til fremtiden og føle at det ikke er noe som mangler og at jeg har det så bra med meg selv som jeg bare kan. Men nå er jeg i en mørk periode i livet, ting er himla vanskelig. Og jeg prøver bare å stå i det. Selv om jeg allerede har sagt at jeg bare vil gi opp, men det er vell da man bare skal stå i det og ikke gi opp. Selv om det har vært mange nedturer og vanskelige ting. Har jeg og funnet meg selv igjen, jeg har fått en himla god venninne, og andre som støtter meg i mine valg. Jeg går på møter for å endre noe i meg som jeg håper jeg klarer å jobbe med. For da får jeg det så mye bedre med meg selv.
Nå skal jeg runde av her, skal prøve å poste et nytt innlegg i løpet av de to neste ukene. Jeg er nemlig i behandling for overvekt på evje klinikken så kan jo oppdatere hvordan det går her og div. 

-JuliaElaine

Fra latterkrampe til strigråt

I dag har jeg angsten langt oppi halsen.

Det murrer, jeg svetter og skjelver. Klarer jeg å dra? Klarer jeg å fullføre det jeg skal?
Jeg hater virkelig angsten, fordi den stopper meg for det jeg må, skal og har lyst til. I dag er planen at jeg skal på et møte. Det møte vet jeg gir meg utfordringer, dette er et møte jeg skal gå på hver mandag for å hjelpe meg selv. Vi som er på disse møtene forteller ikke så mye om oss selv på det private, så det er ingen der som vet jeg sliter med angst, jeg har jo bare vært der en gang. Men i går så tror jeg alt bare tok kaka, samboeren min løp rundt her for å ta katta da han skulle legge de i gangen. Og de løp rundt om hverandre og jeg fikk totalt latterkrampe.
Jeg klarte ikke slutte å le..

//Dikt av Trygve Skaug//

Jeg fikk så vondt i magen av all den latteren, dette var da rett rundt da vi skulle legge oss.
Så da jeg trodde jeg var ferdig går jeg ned på toalettet, og fortsetter min latterkrampe der.
Etter samboeren går ut av badet så får jeg en klump i magen, og jeg ender opp med å stri gråte.
Jeg gråt skikkelig. Det som var så godt endte opp med noe så vondt. Så la jeg meg og tenkte liksom hvordan kunne jeg gå fra å ha tidenes latter krampe? til å få klump i halsen og stri gråte?
Fra så godt til så vondt på så kort tid?
Jeg går gå litt inn i meg selv, ta en varm dusje og se om jeg faktisk klarer å reise på det møte i dag.
De har jo sagt at man ikke må komme, man er heller ikke pliktig til å si i fra om man skal eller ikke. Men jeg føler liksom så på det om jeg ikke reiser, samtidig som jeg føler at angsten sluker meg. Jeg har en dårlig dag i dag, jeg vil ligge under dyna og spille tetris. Bare være deppa og dårlig. Det er meg i dag.

-JuliaElaine

Hvilken dag er det?

I det siste har jeg slitt veldig med å følge med hvilke dag det er. Spesielt de ukene jeg ikke har noe jeg skal.
Det er liksom som om alt bare forsvinner under føttene mine og bare flyt forbi. Det er så mye jeg vil men tiden strekker ikke til. Strekker ikke tiden til tenker du? ja for selv om jeg går hjemme så flyr jo tiden. Noen dager sover jeg lenge, de dagene har jeg det vondt, vondt som i smerter og vondt psykisk. Det er ikke lett for alle å se eller skjønne. At en som går hjemme hver dag ikke rekker å gjøre det en skal. De fleste dagene mine starter i 9 tiden, da har jeg ligget å slumret av og på siden samboeren stod opp kl 6 for å reise på jobb. Den siste tiden har han jobbet mye overtid, og helger. Jeg tenker at mye ligger der, at jeg ikke klarer å følge med. For når han jobber lørdag føles det bare ut som en helt vanlig hverdag, jeg får liksom ikke den helg følelsen. Men jeg vet samtidig hvor viktig det er for han å jobbe og stå på. Han er kjempe flink.

Ble tatt noen bilder mens jeg var i Porsgrunn forrige uke.


30.04.19
I dag har jeg vært sliten, veldig mye i tankene om dagen og som sagt så flyr dagene forbi. Nå starter Mai i morgen og det nærmer seg mer og mer 22 Mai. Da skal jeg nemlig tilbake til Evjeklinikken, der er jeg under behandling for overvekt. Den siste tiden har vært skikkelig jojo.
Jeg har fått ting til som jeg ikke jeg hadde trodd jeg skulle, jeg vet hva jeg skal gjøre for å få det til. Men noen dager er vonde og slitsomme og da detter jeg litt utenfor verden.
Men det går jo alltids å hente seg inn igjen. Jeg hadde samtale med min veileder i dag, hun var stolt av meg.
Stolt over hva jeg har fått til og hvor ærlig jeg er. At jeg ser problemene og vet hva jeg må fikse på. Å gå ned i vekt og endre livsstilen er ingen quickfiks, det tar tid. Det tar tid å endre en livsstil man har hatt i mange år, men man kommer langt med å bare være ærlig med seg selv og innse hvilke feil man gjør. Jeg er på god vei.
Jeg ser veldig frem til å reise igjen, men samtidig ikke. Jeg er egentlig kjempe sliten, men jeg vet det er mange der som vil ha meg der og gleder seg til å se meg igjen uavhengig om jeg har gått ned i vekt eller ikke. Om jeg har det tungt eller ikke, de bryr seg ikke om det.
Vi er på vår egen reise og skal ikke henge oss opp i så mye hva alle andre gjør.
Det lærte jeg sist jeg var der, at det er JEG som står i fokus ingen andre.
Det er MEG jeg er der for ingen andre.
Det er JEG som skal få dette til på min måte, om jeg isolerer meg eller ikke.
Det er selvfølgelig viktig å tilbringe tid med andre, men da er det viktig å tilbringe tiden med noen som gir deg god energi og vil deg godt.  Siden det ikke er så forferdelig lenge til jeg reiser, bare ca 3 uker. Så må jeg skrive pakke liste, jeg skriver liste på ALT det må til hvis ikke så glemmer jeg det. Jeg skal bare være der 2 uker denne gange, de andre 2 gangen har det vært 3 uker. Men det er helt greit at det bare er 2 uker også. For jeg har jo så hjemme lengsel, men jeg skal klare det dette gangen også. Tenkte blogge litt om den tiden der, fremgang, oppturer og nedturer. Håper og krysser fingrene for fint vær når jeg er der, skal ta med badetøy og sykkelen så får utnytte tiden der også.
Runder av her nå, håper innleggene er ok å lese. Hvis ikke legg gjerne igjen en kommentar på hva jeg burde forberede meg på og hva du vil lese mer om.
-JuliaElaine

Jeg reiser alene

En liten stund siden jeg blogget sist men,
det er fordi jeg rett og slett har hatt lite motivasjon og vært mye syk.
Jeg sliter så mye med smerter når det er slikt vær skifte, eller gjør mye.
Og i det siste har jeg gjort mye.
For ca litt over en uke siden reiste jeg til Porsgrunn, der jeg opprinnelig er i fra.
Og planen var å være der ca 2 uker. Men det skjedde så mye at jeg lengtet så hjem til der jeg var trygg at jeg bare ville krype inn i armene til samboeren min. Noen ganger kan man være utrygg selv hos de som står deg nærmest og det var jeg denne gangen. Jeg hadde klump i magen hele tiden, og når jeg er så deprimert som jeg er nå er jeg ikke noe koselig å være med.
Jeg sliter med å smile og le, og kanskje av og til være positiv. Så da er det vanskelig når de rundt meg prøver alt de kan for at jeg skal smile og le. Og da ender det bare opp med mye ubehag og krangling.
Men jeg fikk overstått et møte jeg har gruet meg til i flere måneder, det gikk fint.
Men jeg fikk ikke sagt alt jeg skulle. Men det irriterer meg heldigvis ikke, så nå er ihvertfall alt i orden på den fronten der.
Når jeg var i Porsgrunn fikk jeg shoppet litt, og fikk meg endelig en ny pc. Så nå håper jeg at inspirasjonen min til å blogge mye mer hyppig kan komme!
Jeg har de siste månedene snappet (vlogget) for snappet til Psyk magasinet.
Du må gjerne legge de til på snapchat. Navnet er: psykmagasinet

Og der har det vært kjempe gøy å snappe og vise andre hvordan det er å leve et liv med psykisk sykdom.
Så når jeg var i Porsgrunn fikk jeg til og med møtt en av jentene bak denne snappen, og det var veldig koselig at jeg fikk det til! Skulle ønske jeg hadde hatt mer tid sammen med denne dama fordi hun virket som et fantastisk menneske! Så nå håper jeg at det ikke blir lenge til neste gang vi ses.
Jeg har jo snappet for denne snappen flere ganger, og via denne har jeg møtt en annen jente som tok kontakt med meg. Hun bor ikke så veldig langt unna her jeg bor, og vi har fått veldig god kontakt.
Vi har nå snakket en stund og jeg ser virkelig frem til å møte hun.
Hadde vært godt å få en venn, som ikke bor så langt unna meg.
Men litt tilbake til overskriften, jeg sliter jo veldig med å være blant mye mennesker og da og ta buss er et stort skritt. Og det måtte jeg ta når jeg skulle hjem, buss er virkelig noe av det verste jeg vet!
Men jeg hoppet jo ut i det for hjem ville jeg jo, så jeg bestilte billett og reserverte sete.
Når jeg kommer på bussen er hele 1 etg full, det vil da og si at min plass er opptatt.
Dette trigget hele turen min, jeg fikk angstanfall og følte hele verden raste. Jeg ble så sinnssykt irritert for når det ikke gikk etter planen så stokker det seg i hode.
Jeg sa ikke i fra heller fordi jeg gjør ikke sånn, det får jeg meg bare ikke til å gjøre.
Men heldigvis var det litt mindre folk i 2 etg.
Så turen gikk helt OK. Men når man liksom har planlagt at det skal være sånn og sånn og det ikke går så trigger det fram angsten min veldig. Og når for tiden er det ikke så veldig mye som skal til for at den kommer heller. Jeg sliter veldig med at den ligger å bruser under huden hele tiden og man vet liksom aldri når der bruser over eller hvor lite som skal til for at det skjer.
Når jeg er blandt familie og venner skjuler jeg ofte angsten min og hva jeg føler, det har jeg alltid gjort. Så kan vell si at jeg har blitt ganske flink på det. Men da når jeg kommer tilbake til der jeg er trygg er jeg helt utslitt, for da kan jeg liksom slippe følelsene frem.
Når jeg er alene og ingen kan se meg.


Da jeg var i Porsgrunn fikk jeg besøkt graven til pappa og mormor.
Ordnet litt til sommeren og satt ned et lys, dette er noe av det jeg syntes er mest kjipt med å bo så langt unna er at jeg ikke får besøkt grava når jeg vil.
Så når jeg er der så blir det liksom mye tyngre, og vanskeligere. Det er så mye følelser som står på spill. Nå er det 9 år siden pappa gikk bort, det er egentlig ganske mange år.
Men for meg føles det ut som tiden står stille og det skjedde for noen måneder siden. Det går ikke alltid opp for meg hvor mye som har skjedd siden han døde.
Men det jeg vet er at jeg har blitt en sterkere person. Jeg utfordrer meg selv hele tiden og lærer meg nå å gi faen i mye og si i fra når jeg føler ting ikke er rett.
Dette lært pappa og mormor meg! De var mine bestevenner og mine trygge personer. Derfor er det ekstra tungt at de to ikke er i livet mitt lenger.

Jeg runder av her og kommer heller tilbake en annen dag. Da vil jeg skrive litt om hva jeg tenker om fremtiden og hva som skal skje.

-Juliaelaine

Ikke kødd med angsten.

Livet med angst er virkelig ikke til å kødde meg.

På fredag hadde jeg nav møte, hadde gruet meg hele uken og sovet så dårlig I forveien.
Ikke en gang sovemedisiner hjalp med søvnen.
Jeg gruet meg mest fordi det var ny saksbehandler, og var redd for at jeg ikke skulle få den gode behandlingen som jeg hadde fått tidligere.
Jeg har hele tiden på Nav I Grimstad hatt full forståelse på mine sykdommer osv, og hvordan jeg har det.
Og heldigvis viste denne dama det også, men jeg knakk likevel sammen etter litt inn I samtalen.
For jeg var bare så sinnsykt utslitt.
Jeg hadde blitt kjørt til nav av min svigerfar, så jeg var vell 3kvarter for tidlig ute til møte.
Og venterommet på nav fulte seg bare mer og mer opp, og det ble til slutt ganske mange mennesker der.
Og jeg endte opp med et kraftig angstanfall, jeg ble svimmel og klarte ikke puste riktig.
Heldigvis har jeg blitt så god på å skjule angstanfalla mine, da jeg aldri har villet vise folk det.
Så det er som regel ikke synelig med mindre du ser meg puste hardt,
svette eller klype/klore meg selv på armen noe jeg sjeldent gjør om det ikke er ille.
Og dette skjedde denne gangen, jeg klarte å roe det ned I det vi gikk inn på samtalerommet.
Så skulle jeg da forklare denne damen at jeg ville søke unguføre, for jeg er så dårlig på psykisk og generelt.
Jeg klarer ikke ta vare på meg selv, å dusje, stå opp, stelle meg, husarbeid, hente post osv er kjempe vannskelig og gjør meg utmattet.
Jeg klarer heller ikke jobbe. Så jeg føler jeg står så svakt på AAP.
Selvom det er en liten trygghet er det en stor bekymring for meg, da jeg ikke får så mye og det er aldri noe igjen I mnd.
Det er ikke nok til å gjøre noe annet enn å betale regninger, mat og legemidler.
Og det syntes jeg er kjempe kjipt at jeg aldri kan gjøre noe utnom.
Men hun mente at jeg ikke kunne gjøre det enda, jeg måtte vente og heller gå til psykolog en stund til.
Så til høsten skulle vi se det ann igjen så skulle hun snakke med lege og psykolog så får vi se hva som blir gjort da.
Inntil videre skulle hun ikke putte meg inn I noe arbeids trening eller pushe meg til noen møter osv.
Jeg skulle bare fortsette behandlingen hos psykolog og på evjeklinikken og fokusere på det enn så lenge.

//bilde hentet fra google og funnet på Instagram under navnet “Sammenhengen”//

Det er jo helt greit, men jeg får hele tiden høre at jeg virket så mye bedre når jeg jobbet og sto på med de to jobbene jeg hadde.
Og at jeg vill helt sikkert få det bedre om jeg startet å jobbe igjen.
Men det ingen forstår er at ja jeg kan sikkert jobbe men da har jeg det ikke noe bra I kroppen min, jeg er helt kake.
Og klarer ikke gjøre noe annet enn å jobbe og sove. Sove I flere timer og så på jobb igjen.
Disse som sier det ser meg ikke når jeg er hjemme, de ser ikke at jeg ligger rett ut med feber, store smerter og helt utmattet etter en dag på jobb.
Og sånn kan jeg ikke leve, jeg kan ikke utsette meg selv med å få en så ekstrem utmattelse igjen.
Sist jeg ble så utmattet, sov jeg knapt, jeg så syner, hørte ting som ikke stemte og så skikkelser overalt. Jeg var virkelig ikke meg selv.
Dette skjer av og til nå også men det er heldigvis ikke så ofte som tidligere.
Men jeg sliter veldig med søvnparalyse, og det gjør at jeg er nesten mer sliten når jeg våkner enn før jeg legger meg.

Jeg håper snart ting blir bedre, at jeg I det minste kan få tilbake en natt med god søvn. Sove godt og våkne uthvilt.
Livet er ikke til å kødde meg, psykisk sykdom er ikke til å kødde meg.
De som aldri har opplevd å ha det slik vil aldri kunne sette seg inn I mine spor, og de får heller ikke lov å si til meg at alt blir bedre hvis jeg “BARE”.


Jeg håper dere har en fin helg, jeg sitter her å skriver litt mens samboeren har guttefest oppe.
Så nå skal jeg sette meg til rette på soverommet med tv og litt snacks, og prøve å hvile så godt jeg kan.

God helg!

-JuliaElaine

Hvorfor er jeg slik jeg er?

Hva har gjort til at jeg er sånn jeg er i dag?

Det har jo sin bakgrunn til at jeg sitter her i dag med angst, panikk angst, depresjonen og paranoid.

På ungdom skolen klarte jeg ikke finne meg til rette. Jeg fant ikke ut hvem jeg var, hvor jeg hørte hjemme.
Jeg var mye større enn de andre, og følte at jeg ikke passet inn.

Og i 10klasse mistet jeg min papa.
Dette tok jeg ekstremt tungt, for det gikk veldig fort fra vi fikk vite at det var kreft til han døde.
Det var mye besøk på sykehuset, og mye forandringer.
Og når han døde var det jo en kjempe stor sorg, men vi måtte jo i tillegg planlegge begravelse og selge/tømme leiligheten hans.
Det er ganske mye fra denne tiden jeg ikke husker, det skjedde jo på slutten av skoleåret.
Og pluteslig var det jo sommerferie, også var det jo å starte på 01 videregående, noe jeg kavet meg i mellom…

Etter dette tror jeg vi solgte barndoms hjemmet, jeg flyttet hjemme fra da mamma og ste pappaen min kjøpte et lite hus hvor det ikke var plass til noen andre enn de to.
Så det var jo supert å bo alene, men også ensomt og utrygt.
Jeg har vært i ganske mange dårlige forhold med utroskap, ufrivillig sex, vold, og jeg ble ofte dratt ned psykisk.
Alt dette har gjort meg sinnsykt usikker på meg selv, at jeg ikke var god nok for noen osv.
Det gikk mye utover alle rundt meg, og skole osv.
Jeg har hatt mye fravær fra skolen, på grunn av alt dette med disse mannfolka og alt som skjedde rundt.
Og at jeg ble veldig dårlig psykisk, og jeg fikk aldri forståelse for angsten og den kraftige depresjonene jeg har vært igjennom.
Og når man ikke får noe forståelse så blir det jo bare verre, i hvertfall for meg.

Jeg har opplevd Ganske mye vondt, ikke alt egner seg på bloggen da jeg enn så lenge ikke har konfrontert menneskene med dette.
Og de er kanskje ikke klar over at jeg oppelvde alt sånn. Men det kommer vell med sin tid, så jeg får bare se om det blir noe tema en annen gang.

I min barndom var jeg veldig avhening av min mormor, hun var min klippe og min bestevenn.
Vi gjorde mye sammen, det var hun som kjøpte sykler til oss osv, og hjalp til veldig mye med alt.
Hun og bestefar far de jeg reiste til etter skolen, når jeg ville vekk hjemmenifra dro jeg dit, og de henta meg som regel alltid når jeg trengte det.
Bestefar kjørte meg ofte til byen, skolen osv. De var alltid tilgjengelig når jeg trengte de.
Men for ca litt over to år siden så ble mormor syk, med lungebetennelse og demens. Det var et verste som kunne skje.
Skulle jeg virkelig miste min bestevenn nå?
Jeg snakket med mormor på telefonen hver dag, vi hadde alltid noe å sladre om.
Hun tok det egentlig veldig tungt at jeg flyttet, men når hun levde var jeg ofte hjemme på besøk.
Da hun  ble syk syntes jeg at det gikk veldig fort, alt skjedde så fort.
Plutselig hadde jeg mistet min klippe og bestevenn, hva skulle jeg gjøre nå?

Det værste var at jeg var alene når jeg fikk vite det, mamma ringte og jeg bare viste det.
Når mamma stiller spørsmålet ” er du alene hjemme”?
Jeg ble stum, jeg fryste til og viste virkelig ikke hva jeg skulle gjøre.
Livet stoppet opp.

Tiden etter mormor døde har vært tung, det var hun som holdt familien sammen.
Og I tidene etter så ble bestefar rar, alt vi gjorde var feil. Og desverre har jeg ikke hatt noe kontakt med han etter dette.
Jeg savner han jo, men han vil jo ikke ha noe med oss å gjøre. Så da føler jeg meg heller ikke velkommen dit.

De siste 3årene har jeg bodd på sørlandet I grimstad, sammen med min fantastiske samboer.
Jeg har det kjempe bra med han, og kunne ikke tenkte meg noen andre enn han.
Alt går liksom på skinner I dette forholdet, selvom han til å begynne med ikke viste så mye om psykisk helse så har han vist ekstremt mye forstålse.
Både han og han sin familie har virkelig vist meg hva gode mennesker er.

Det eneste kjipe er at jeg har det så tungt nå, og har ekstremt mange flashbacks fra alt som har skjedd tidligere.
Det værste er at jeg er blitt veldig paranoid. Jeg tør ikke gå alene I skogen, eller ute osv når det er mørkt.
Jeg må ha kontroll på bilene som kjører forbi, og ha låst dør hele tiden!
Dette har noe med at etter det ene forholdet jeg var I ble jeg forfulgt, han sto ofte utenfor huset eller var der jeg var.
Og nå I ettertid har det bare blitt verre, med mareritt av alt som skjedde osv. Og det er så ekstremt slitsomt.
Jeg er hele tiden på vakt, og lager hendelser I hode som kan skje osv. Men som sikkert aldri vil skje.
Men det er noe jeg jobber med hos min psykolog.

I tillegg til alt dette er jeg også myeee sliten, jeg har dager hvor jeg ikke orker noe. Bare å dusje kan være en kamp med kroppen.
Jeg fikk jo konstantert fibromyalgia for noen mnd siden, og det er jo bra og vite hva det er. Men det er jo ikke akkurat noe behandling for dette.

Jeg skal gå ned I vekt for å se om det hjelper men det er og vannskelig, når jeg ikke kommer meg noen sted alene osv.
Men det er jo I tillegg så mye som skjer I hode mitt at jeg er så sliten, og ting jeg vil gjøre blir som regel ikke gjort da jeg ikke klarer å tenke klart.
Men jeg vet jeg må bli strengere med meg selv, og gjøre det som er best for meg.

Jeg tenkte snakke litt om temaet “overvekt og behandling” I et senere innlegg.
For nå beginner dette å bli veldig langt.

-Juliaelaine

Åpenhet om psykisk helse

Hei og god kveld.

Jeg tenkte jeg skulle ta dere med inn I mitt hode og hvordan jeg tenker om psykisk helse og åpenhet rundt dette.

For en ting som jeg har lært så er det nemlig det å være åpen, om det som skjer innvendig hos oss som sliter med div psykiske lidelser.

Jeg har vel alltid vært åpen om dette, da det har vært en stor del av livet mitt og preget en del.
Jeg startet allerede som liten å gå til bup, men dette husker jeg veldig lite av.
Og etter dette har det jo ballet på seg, av mange ulike grunner.
Jeg har desverre vært i mange dårlige forhold med utroskap, vold og så videre.
Og dette har jo ført til at jeg har blitt en veldig skjør person, og blitt veldig usikker på meg selv.
Og det har jo tatt ekstremt mange år for at jeg har blitt den jeg er i dag.
Jeg er jo ikke 100% kvitt alt, og det tror jeg at jeg aldri vil bli heller.

Det har skjedd mye vondt i livet mitt, og jeg sliter mye med flashbacks og traumer.
Mye mareritt og er veldig paranoid.
Men med årene håper jeg at behandlingen jeg går i kan hjelpe meg.


“Foto: lilpickmeup.com – Quality Health Is Much More than Physical”

 

Men oppi alt dette har det vært veldig viktig å få frem hvorfor jeg er sånn.
Hvorfor jeg sier ja til ting og avlyser igjen.
Hvorfor jeg ikke er komfortabel i store mengder med folk.
At små rom, bli holdt fast eller få en klem jeg ikke vil ha gjør at jeg blir klaustrofobisk.

Men i det samfunnet vi har hatt så er det å være psykisk syk en unnskyldning.
Ihvertfall som jeg har følt. At jeg bruker det som unnskyldning for diverse ting.

Men nå ser jeg fler er mer åpen om dette og det er jo derfor jeg vil skrive her også, for å fremme psykisk helse og hvordan jeg har det.
Få folk til å fortså hva som skjer med meg og andre som sliter psykisk.

Jeg tenkte gå inn I et eget innlegg om hva jeg har gått igjennom,
og hvordan det har gjort meg til den jeg er I dag og hva det har ført med seg.

Håper du vil henge med videre.

-Julia Elaine

En ny start

Hei og god ettermiddag.

Jeg har fått gleden av å blogg her på psykmagasinet, og dette blir en reise som jeg gleder meg veldig til å holde på meg.
Jeg er veldig glad i å skrive, og være åpen om psykisk helse.
Så her blir det mye åpenhet og ærlige innlegg.

Det står jo allerede litt om meg på siden her, men jeg kan jo gi dere en liten intro likevel.

Jeg er 24år, bor i Grimstad sammen med min samboer
som jeg matchet med på tinder i 2015.

Vi bor på i et lite fint sørlandshus på landet. 
Jeg har bodd her i 3år, og er opprinnelig fra Porsgrunn
Er utdannet helsesekretær, men er fortiden på aap og usikker på jobb fremtiden på grunn av mine plager.

Min psykisk helse har egentlig en laaang fortid, og det hele startet vell for rundt 11 år siden.
Jeg har lenge eller alltid slitt med overvekt, og med dette har det jo ført med seg en del ting som dårlig selvtillit, mobbing og veldig lavt selv bilde.
Jeg er rett og slett ukomfortabel men den jeg er nå, men jeg er under behandling for sykelig overvekt på evjeklinikken.
Men dette har vært vanskelig for jeg har vært veldig langt nede psykisk nå.
Jeg har som sagt de siste 11årene slitt med ganske kraftig angst og depresjoner,
men det har gått veldig i berg og dalbaner.
Det kan være ganske ille i små perioder og store perioder og så kan det igjen være store opphold.
Så med andre ord så kan alt variere uke til uke.
Jeg har jo også tilleggs diagnoser som fibromyalgi som har gjort hverdagen ganske vanskelig,
men det kan jeg forklare dere i et eget innlegg.

Håper dette har gitt dere et lite inntrykk på min hverdag, gleder meg til å skrive mer for dere og gi dere noe å lese på.
Håper at det å være åpen om psykisk helse kan gjøre at andre får det bedre og tør å være åpen om sine diagnoser. 

-Juliaelaine

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no