Hvorfor er jeg slik jeg er?

Hva har gjort til at jeg er sånn jeg er i dag?

Det har jo sin bakgrunn til at jeg sitter her i dag med angst, panikk angst, depresjonen og paranoid.

På ungdom skolen klarte jeg ikke finne meg til rette. Jeg fant ikke ut hvem jeg var, hvor jeg hørte hjemme.
Jeg var mye større enn de andre, og følte at jeg ikke passet inn.

Og i 10klasse mistet jeg min papa.
Dette tok jeg ekstremt tungt, for det gikk veldig fort fra vi fikk vite at det var kreft til han døde.
Det var mye besøk på sykehuset, og mye forandringer.
Og når han døde var det jo en kjempe stor sorg, men vi måtte jo i tillegg planlegge begravelse og selge/tømme leiligheten hans.
Det er ganske mye fra denne tiden jeg ikke husker, det skjedde jo på slutten av skoleåret.
Og pluteslig var det jo sommerferie, også var det jo å starte på 01 videregående, noe jeg kavet meg i mellom…

Etter dette tror jeg vi solgte barndoms hjemmet, jeg flyttet hjemme fra da mamma og ste pappaen min kjøpte et lite hus hvor det ikke var plass til noen andre enn de to.
Så det var jo supert å bo alene, men også ensomt og utrygt.
Jeg har vært i ganske mange dårlige forhold med utroskap, ufrivillig sex, vold, og jeg ble ofte dratt ned psykisk.
Alt dette har gjort meg sinnsykt usikker på meg selv, at jeg ikke var god nok for noen osv.
Det gikk mye utover alle rundt meg, og skole osv.
Jeg har hatt mye fravær fra skolen, på grunn av alt dette med disse mannfolka og alt som skjedde rundt.
Og at jeg ble veldig dårlig psykisk, og jeg fikk aldri forståelse for angsten og den kraftige depresjonene jeg har vært igjennom.
Og når man ikke får noe forståelse så blir det jo bare verre, i hvertfall for meg.

Jeg har opplevd Ganske mye vondt, ikke alt egner seg på bloggen da jeg enn så lenge ikke har konfrontert menneskene med dette.
Og de er kanskje ikke klar over at jeg oppelvde alt sånn. Men det kommer vell med sin tid, så jeg får bare se om det blir noe tema en annen gang.

I min barndom var jeg veldig avhening av min mormor, hun var min klippe og min bestevenn.
Vi gjorde mye sammen, det var hun som kjøpte sykler til oss osv, og hjalp til veldig mye med alt.
Hun og bestefar far de jeg reiste til etter skolen, når jeg ville vekk hjemmenifra dro jeg dit, og de henta meg som regel alltid når jeg trengte det.
Bestefar kjørte meg ofte til byen, skolen osv. De var alltid tilgjengelig når jeg trengte de.
Men for ca litt over to år siden så ble mormor syk, med lungebetennelse og demens. Det var et verste som kunne skje.
Skulle jeg virkelig miste min bestevenn nå?
Jeg snakket med mormor på telefonen hver dag, vi hadde alltid noe å sladre om.
Hun tok det egentlig veldig tungt at jeg flyttet, men når hun levde var jeg ofte hjemme på besøk.
Da hun  ble syk syntes jeg at det gikk veldig fort, alt skjedde så fort.
Plutselig hadde jeg mistet min klippe og bestevenn, hva skulle jeg gjøre nå?

Det værste var at jeg var alene når jeg fikk vite det, mamma ringte og jeg bare viste det.
Når mamma stiller spørsmålet ” er du alene hjemme”?
Jeg ble stum, jeg fryste til og viste virkelig ikke hva jeg skulle gjøre.
Livet stoppet opp.

Tiden etter mormor døde har vært tung, det var hun som holdt familien sammen.
Og I tidene etter så ble bestefar rar, alt vi gjorde var feil. Og desverre har jeg ikke hatt noe kontakt med han etter dette.
Jeg savner han jo, men han vil jo ikke ha noe med oss å gjøre. Så da føler jeg meg heller ikke velkommen dit.

De siste 3årene har jeg bodd på sørlandet I grimstad, sammen med min fantastiske samboer.
Jeg har det kjempe bra med han, og kunne ikke tenkte meg noen andre enn han.
Alt går liksom på skinner I dette forholdet, selvom han til å begynne med ikke viste så mye om psykisk helse så har han vist ekstremt mye forstålse.
Både han og han sin familie har virkelig vist meg hva gode mennesker er.

Det eneste kjipe er at jeg har det så tungt nå, og har ekstremt mange flashbacks fra alt som har skjedd tidligere.
Det værste er at jeg er blitt veldig paranoid. Jeg tør ikke gå alene I skogen, eller ute osv når det er mørkt.
Jeg må ha kontroll på bilene som kjører forbi, og ha låst dør hele tiden!
Dette har noe med at etter det ene forholdet jeg var I ble jeg forfulgt, han sto ofte utenfor huset eller var der jeg var.
Og nå I ettertid har det bare blitt verre, med mareritt av alt som skjedde osv. Og det er så ekstremt slitsomt.
Jeg er hele tiden på vakt, og lager hendelser I hode som kan skje osv. Men som sikkert aldri vil skje.
Men det er noe jeg jobber med hos min psykolog.

I tillegg til alt dette er jeg også myeee sliten, jeg har dager hvor jeg ikke orker noe. Bare å dusje kan være en kamp med kroppen.
Jeg fikk jo konstantert fibromyalgia for noen mnd siden, og det er jo bra og vite hva det er. Men det er jo ikke akkurat noe behandling for dette.

Jeg skal gå ned I vekt for å se om det hjelper men det er og vannskelig, når jeg ikke kommer meg noen sted alene osv.
Men det er jo I tillegg så mye som skjer I hode mitt at jeg er så sliten, og ting jeg vil gjøre blir som regel ikke gjort da jeg ikke klarer å tenke klart.
Men jeg vet jeg må bli strengere med meg selv, og gjøre det som er best for meg.

Jeg tenkte snakke litt om temaet “overvekt og behandling” I et senere innlegg.
For nå beginner dette å bli veldig langt.

-Juliaelaine

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no