Jeg reiser alene

En liten stund siden jeg blogget sist men,
det er fordi jeg rett og slett har hatt lite motivasjon og vært mye syk.
Jeg sliter så mye med smerter når det er slikt vær skifte, eller gjør mye.
Og i det siste har jeg gjort mye.
For ca litt over en uke siden reiste jeg til Porsgrunn, der jeg opprinnelig er i fra.
Og planen var å være der ca 2 uker. Men det skjedde så mye at jeg lengtet så hjem til der jeg var trygg at jeg bare ville krype inn i armene til samboeren min. Noen ganger kan man være utrygg selv hos de som står deg nærmest og det var jeg denne gangen. Jeg hadde klump i magen hele tiden, og når jeg er så deprimert som jeg er nå er jeg ikke noe koselig å være med.
Jeg sliter med å smile og le, og kanskje av og til være positiv. Så da er det vanskelig når de rundt meg prøver alt de kan for at jeg skal smile og le. Og da ender det bare opp med mye ubehag og krangling.
Men jeg fikk overstått et møte jeg har gruet meg til i flere måneder, det gikk fint.
Men jeg fikk ikke sagt alt jeg skulle. Men det irriterer meg heldigvis ikke, så nå er ihvertfall alt i orden på den fronten der.
Når jeg var i Porsgrunn fikk jeg shoppet litt, og fikk meg endelig en ny pc. Så nå håper jeg at inspirasjonen min til å blogge mye mer hyppig kan komme!
Jeg har de siste månedene snappet (vlogget) for snappet til Psyk magasinet.
Du må gjerne legge de til på snapchat. Navnet er: psykmagasinet

Og der har det vært kjempe gøy å snappe og vise andre hvordan det er å leve et liv med psykisk sykdom.
Så når jeg var i Porsgrunn fikk jeg til og med møtt en av jentene bak denne snappen, og det var veldig koselig at jeg fikk det til! Skulle ønske jeg hadde hatt mer tid sammen med denne dama fordi hun virket som et fantastisk menneske! Så nå håper jeg at det ikke blir lenge til neste gang vi ses.
Jeg har jo snappet for denne snappen flere ganger, og via denne har jeg møtt en annen jente som tok kontakt med meg. Hun bor ikke så veldig langt unna her jeg bor, og vi har fått veldig god kontakt.
Vi har nå snakket en stund og jeg ser virkelig frem til å møte hun.
Hadde vært godt å få en venn, som ikke bor så langt unna meg.
Men litt tilbake til overskriften, jeg sliter jo veldig med å være blant mye mennesker og da og ta buss er et stort skritt. Og det måtte jeg ta når jeg skulle hjem, buss er virkelig noe av det verste jeg vet!
Men jeg hoppet jo ut i det for hjem ville jeg jo, så jeg bestilte billett og reserverte sete.
Når jeg kommer på bussen er hele 1 etg full, det vil da og si at min plass er opptatt.
Dette trigget hele turen min, jeg fikk angstanfall og følte hele verden raste. Jeg ble så sinnssykt irritert for når det ikke gikk etter planen så stokker det seg i hode.
Jeg sa ikke i fra heller fordi jeg gjør ikke sånn, det får jeg meg bare ikke til å gjøre.
Men heldigvis var det litt mindre folk i 2 etg.
Så turen gikk helt OK. Men når man liksom har planlagt at det skal være sånn og sånn og det ikke går så trigger det fram angsten min veldig. Og når for tiden er det ikke så veldig mye som skal til for at den kommer heller. Jeg sliter veldig med at den ligger å bruser under huden hele tiden og man vet liksom aldri når der bruser over eller hvor lite som skal til for at det skjer.
Når jeg er blandt familie og venner skjuler jeg ofte angsten min og hva jeg føler, det har jeg alltid gjort. Så kan vell si at jeg har blitt ganske flink på det. Men da når jeg kommer tilbake til der jeg er trygg er jeg helt utslitt, for da kan jeg liksom slippe følelsene frem.
Når jeg er alene og ingen kan se meg.


Da jeg var i Porsgrunn fikk jeg besøkt graven til pappa og mormor.
Ordnet litt til sommeren og satt ned et lys, dette er noe av det jeg syntes er mest kjipt med å bo så langt unna er at jeg ikke får besøkt grava når jeg vil.
Så når jeg er der så blir det liksom mye tyngre, og vanskeligere. Det er så mye følelser som står på spill. Nå er det 9 år siden pappa gikk bort, det er egentlig ganske mange år.
Men for meg føles det ut som tiden står stille og det skjedde for noen måneder siden. Det går ikke alltid opp for meg hvor mye som har skjedd siden han døde.
Men det jeg vet er at jeg har blitt en sterkere person. Jeg utfordrer meg selv hele tiden og lærer meg nå å gi faen i mye og si i fra når jeg føler ting ikke er rett.
Dette lært pappa og mormor meg! De var mine bestevenner og mine trygge personer. Derfor er det ekstra tungt at de to ikke er i livet mitt lenger.

Jeg runder av her og kommer heller tilbake en annen dag. Da vil jeg skrive litt om hva jeg tenker om fremtiden og hva som skal skje.

-Juliaelaine

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no